lars-helle.com ©Lars Helle

 

 

Lars Helle

 

 

 

Bloggen sier noe om prosessen: http://lars-helle.com/blogg/index.html#home

 

 

Klisjeene

ruler!

KRIM

LARS HELLE:

«Sanger til Gry»

356 sider

Wigestrand

 

Etter forrige bok varslet jeg opprykk til elitedivisjonen. Nå behersker han

krimklisjeene bedre enn de fleste.

 

Tarald Aano tekst

 

EGENTLIG er det mange grunner til å mislike Lars Helles nyeste krimroman. Han sender nemlig både helten og historien inn i den mest klisjéfylte og overfylte hovedveien i norsk krim. Hør bare: Gunnar Holt lukter gammelt fyll, han

sliter med ekteskapet og jobben, og strør om seg med kjappe kjekkasreplikker som hentet ut av amerikansk bakgårdskrim fra 1950-tallet. Forfatteren kryssklipper nåtidshistorien med episoder fra en fortid som gjorde et våkent barn til en brutal drapsmann – et ganske slitt grep etter hvert. Og han skaper dramatiske sistescener som minner parodisk om den klassiske duellen; helten og skurken alene i utkantverden. Normalt burde jeg foraktet slikt, konkludert med at dette går det tretten av på dusinet, og er det ikke på tide at noen utfordrer krimsjangeren i stedet for å dilte etter?

 

MEN HELLE forsøker ikke å utfordre, fornye eller  eksperimentere. Tvert imot:

Han aksepterer premissene for denne sjangeren og går inn for å blåse nytt liv i stereotypier og virkemidler som har stivnet. Det er nesten like krevende, og

han lykkes. Hans antihelt, politimannen Gunnar Holt som selv forteller deler av historien, er like frynsete, forsoffen og fortvilet som Harry Hole, Varg Veum og andre eliteetterforskere fra fantasiens verden. Men han fyller sin egen myte med humor og ironi som går utenpå det aller meste av hva hans kolleger leverer. Metaforene og kynismene spyttes ut like raskt som konjakken

svelges, og leseren piskes videre i den saken som er blitt en besettelse for etterforskeren:

Ulykken der hans første kone døde – eller var det en ulykke?

 

IKKE SVAR, spørsmålet var retorisk. Men jakten på svarene sender Holt og leseren fra Hommersåk til Tananger, fra Stavanger sentrum til Eiganes, fra Sandnes til Viking stadion. Den lokale koloritten er selvsagt en bonus for oss rogalendinger,

men mye viktigere er det at Helle denne gang har skrudd sammen en historie som er drivende god. Helle sender oss inn og ut av de forskjelligste miljøer med tempo og presisjon, han lar Holt hente fram igjen gamle og uoppklarte

saker som opplyser og forvirrer, og Helle klarer det nesten ingen av dagens krimforfattere fikser: Han holder på spenningen til siste slutt. Altfor ofte klarer rutinerte lesere å avsløre skurken ved å lete etter den personen som

strengt tatt ikke har noe i historien i gjøre (med mindre han da altså er banditten),

men her er det ikke så enkelt. Helle hinter og antyder hele tiden, av og til i ivrigste og overtydeligste laget, men like ofte for å sende oss på villspor som

for å rettlede oss.

 

Konklusjonen er klar: Lars Helle fråtser i klisjeene, men han gjør det bedre enn de fleste.