lars-helle.com ©Lars Helle

 

 

Sanger til Gry

(Wigestrand 2009)

Forlagets omtale:

Et sted hadde jeg

lest at all sorg begynner med lykke.

 

En båt glir ut på fjorden. På dekk sitter en solbrun kvinne i hvit bikini. Så smeller det. Båten eksploderer. Kvinnen er politietterforsker Gunnar Holts kone og året er 1983. En ulykke, sier etterforskerne.

 

Hvorfor får da Gunnar Holt et kort med bilde av en nøkkel hvert år på sin kones dødsdag? Hvorfor ligger det en dødsannonse i postkassen hans like før foreldelsesfristen går ut? I jakten på svarene drives Gunnar lenger og lenger inn i sin egen fortid? Var det ingen ulykke likevel? Kan det ha vært ham de var ute etter? Hvorfor var det en ukjent mann om bord i båten? Hvilken rolle spiller Suzanne Guldbrandsen, en ung kvinne som ble drept 24 år tidligere?

 

Lars kommentar:
Denne gangen hadde jeg ikke motivet på plass. Nå hadde jeg bare offer. I de tre tidligere bøkene har Gunnars første kone bare vært omtalt som "hun som dro på båttur". Da jeg skulle begynne på "Bak stengte dører" hadde jeg to ideer.
  1. Den som endte i "Bak stengte dører".
  2. En fortelling som kretset rundt det som skjedd med Gunnars første kone.

 

Sakte, men sikkert fant jeg motivet og miljøet. En kuriositet: Her fletter jeg inn mitt eget stamsted i ungdommen: Pizzaen på Lambertseter. Og sannelig tildeler jeg ikke meg selv et liten birolle også. Litt Hitchcock egentlig, uten sammenligning forøvrig.

 

I "Sanger til Gry" prøver jeg meg på et par nye ting. Jeg lar Gunnar frigjøre seg fra politirollen. Dette ga meg noen nye muligheter. Det er jo ting en politimann ikke kan gjøre ... For ikke å snakke om: Det er jo ting skurkene ikke våger å gjøre med en politimann ... I tillegg forsøker jeg også å male med litt bredere penn. "Jeg-formen" binder deg en god del. Av forskjellige årsaker valgte jeg her å skrive en parallellfortelling, der leseren kan følge drapsmannens oppvekst og motivets utvikling. Dette var en erfaring som ga mersmak.

 

En siste ting om prosessen: I juni trodde jeg at jeg var helt i mål. Konsulenten skulle bare ta en siste sjekk. Jeg leste tilbakemeldingen hans kl. 07.00 en morgen før jeg skulle ut på en seks timer lang biltur. I tilbakemeldingen foreslo han en helt ny slutt. I seks timer tenkte jeg: Det er ikke mulig ... det er rett og slett ikke mulig. Dagen etter kjørte jeg hjem. Da tenkte jeg: Kanskje ... hvis jeg gjør sånn ... skal jeg prøve og se ... Jeg forsøkte og tror den satt. Plutselig hadde jeg en Agatha Christie slutt med oppklaring, om ikke akkurat i biblioteket, så i hvert fall nesten. For anmeldelse.

 

Gå til
 

 

For å kommentere/stille spørsmål gå til: http://lars-helle.com/blogg/index.html#home

WISH YOU WERE HERE

 

So, so you think you can tell

Heaven from Hell,

blue skies from pain.

 

EN CABINCRUISER GLIR UT OVER fjorden. En gyllen sol henger over en halvøy i vest. Bølgene kruser seg svakt. Det er mange båter utpå. En mann i en gammel pram trekker opp en makrell. I fjæresteinene har det samlet seg flere familier. Ei jente i lyseblå badedrakt vasser i vannkanten. Brødrene hennes henger over svaberget og leter etter krabber. Bak

solbrillene følger moren godt med. Fra en kassettspiller lyder The Monroes «Sunday People». Det lukter solkrem, saltvann og grill. På cabincruiserens dekk sitter en kvinne i

midten av tjueårene. Hun har på seg en hvit bikini. Huden er brun. Det lyse håret kortklipt. Hun ler. En lav trillende latter. Jeg strekker ut armen. Hun rører seg ikke. Jeg prøver igjen. Hun smiler og rekker hånden mot meg. Da smeller det. Først skarpt og hissig. Deretter som et rasende drønn. En flamme slår opp fra cabincruiserens akterdekk. Noe treffer den lyshårede i pannen. Hun skriker og løfter hendene. Håret hennes brenner. Ansiktshuden smelter. Den spinkle kroppen slynges i været. Hun faller. Blir oppslukt av vannet. Båten pulveriseres. En sky legger seg foran sola. Vannet koker. Ved et rykende sete kan jeg se en hånd bryte vannflaten. Den strekker seg mot himmelen...